72/2025: Påstand om bevisste og systematiske løgner i valgkampen

1. Sakens spørsmål og bakgrunn

Saken gjelder klage på at Arbeiderpartiet (Ap) har kommet med bevisste og systematiske løgner i valgkampen.

Klagen ble framsatt direkte for riksvalgstyret 20. oktober 2025.

Riksvalgstyret behandlet klagen i møte 24. november 2025, jf. valgloven § 16-9 første ledd andre punktum.

2. Klagers syn på saken

Ap vant valget på bakgrunn av en valgkamp preget av bevisste og systematiske løgner, særlig knyttet til billettpriser for fergesambandet, studielånssletting, helsetjenester og skolepolitikk. Disse løftene ble frontet av partiets ledelse og samtlige ordførere, og har i ettertid vist seg å være urealistiske og uredelige (løgn).

Denne villedende valgkampen har hatt avgjørende innflytelse på valgresultatet og mandatfordelingen, og Arbeiderpartiet ville ellers mistet flertallsgrunnlaget. Klagen gjelder derfor samtlige valgdistrikter i Norge.

Det har ikke vært mulig å sende denne klagen innen en frist på fem til syv dager etter valget, fordi da hadde sakens bakgrunn ennå ikke kommet ordentlig fram.

3. Riksvalgstyrets vurdering

Det følger av valgloven § 16-10 første ledd andre punktum at «[r]iksvalgstyrets leder kan avvise klager som er satt frem etter at Stortinget, fylkestinget eller kommunestyret har trådt sammen».

Riksvalgstyrets leder har funnet at klagen bør behandles av hele riksvalgstyret. Klagen reiser spørsmål om klagefrister og behandling av klager knyttet til hendelser som først blir kjent etter at de alminnelige klagefristene er utløpt som hele riksvalgstyret bør ta stilling til.

Det følger av valgloven § 16-6 første ledd at den generelle klagefristen er fire dager etter valgdagen, det vil si at klagefristen var 12. september 2025 ved årets valg. I tillegg kan det klages innen fire dager etter at distriktsvalgstyrene har kunngjort valgoppgjørene. Klagen er framsatt for riksvalgstyret 20. oktober 2025. Det innebærer at den ble framsatt etter utløpet av disse fristene.

Riksvalgstyret er kommet til at saken skal avvises, jf. valgloven § 16-10 første ledd. Under blir dette begrunnet nærmere.

Klager viser til at det ikke var mulig å sette fram klagen innen fristen på fire dager etter valget, alternativt fire dager etter kunngjøringene fra distriktsvalgstyrene, fordi sakens bakgrunn først kom fram etter disse fristene.

I valgloven § 21-5 er det fastslått at en klage som er satt fram for sent, kan «tas til behandling hvis fristoversittelsen skyldes hindringer som var utenfor melderens eller klagerens kontroll, og som det er uforholdsmessig tyngende å overvinne». Bestemmelsen viderefører valgloven 2002 § 15-5, jf. Prop. 45 L (2022–2023) side 302. Av forarbeidene til valgloven 2002 framgår det at «hindringer som var utenfor melderens kontroll» for eksempel er «feilaktig eller mangelfull informasjon fra det offentliges side» eller «force-majeure-liknende forhold (som uvær)», se Ot.prp. nr. 45 (2001–2002) side 247.

Riksvalgstyret har kommet til at den situasjonen klageren viser til ikke faller inn under valgloven § 21-5. Årsaken til dette framkommer av følgende drøftelse i NOU 2020: 6 Frie og hemmelige valg, punkt 21.4.6:

Det kan tenkes at en feil som har påvirket valgresultatet, eller det at noen har endret valgresultatet, først oppdages etter at Stortinget, fylkestinget eller kommunestyret har godkjent valget og fristen til å klage på godkjenningen er utløpt. Hverken Grunnloven eller valgloven sier noe om hva som da skal skje.

Å godkjenne valget innebærer å peke ut hvilke kandidater som skal ansees valgt til organet. I relasjon til den enkelte representant er dette å regne som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b.

I proposisjonen om gjeldende valglov, jf. Ot.prp. nr. 45 (2001–2002) s. 236, uttalte departementet at det alminnelige systemet i forvaltningsloven vil kunne anvendes også når det gjelder lokale valgorganers muligheter til å omgjøre egne enkeltvedtak. Av dette skulle det følge at kommunestyret og fylkestinget kan omgjøre vedtaket sitt om å godkjenne valget dersom det i ettertid opp dages at godkjenningsvedtaket må ansees ugyldig, jf. forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c. Forvaltningsloven gjelder ikke for Stortinget, jf. forvaltningsloven § 4 siste ledd. En eventuell omgjøringsadgang må i så fall basere seg på alminnelige forvaltningsrettslige regler.

Utvalget viser til at det kan stilles spørsmål ved om Grunnloven §§ 54 og 64 sett i sammenheng innebærer et forbud mot å holde omvalg etter at Stortinget har godkjent stortingsvalget. Det følger imidlertid av Grunnloven § 2 at den «skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene». Det vil samsvare dårlig med denne bestemmelsen om Stortinget ikke skal ha adgang til å oppheve et valg som ikke skulle ha vært godkjent. I så fall vil personer som ikke skulle ha vært valgt, få fortsette i vervet ut valgperioden. Utvalget legger derfor til grunn at Grunnloven ikke er til hinder for at Stortinget kan omgjøre vedtaket sitt om å godkjenne valget dersom det framkommer opplysninger som medfører at valget ikke skulle vært godkjent. Utvalget finner støtte for et slikt syn i Høyesteretts betenkning 20. november 1945 angående det sittende Stortings funksjonstid.

Valglovutvalget, som sto bak NOU-en, kom til at det «fortsatt bør være adgang til å oppheve godkjenningen av et valg dersom det blir klart at valget ikke skulle ha vært godkjent». Det ble vist til at «både organet og de avgjørelsene det treffer, vil miste legitimitet i en slik situasjon».

Valglovutvalget foreslo likevel ikke en konkret bestemmelse om dette i Grunnloven, med slik begrunnelse:

Samtidig vil en klar hjemmel for Stortinget til å oppheve sin egengodkjenning av valget dersom det kommer fram forhold som viser at valget ikke skulle ha vært godkjent, reise en rekke nye spørsmål. Slike spørsmål er det ikke tilsvarende behov for å besvare og avklare når omgjøringsadgangen er langt mer uklar, slik som i dag. Utvalget har ikke hatt kapasitet til å utrede alle sider av denne problemstillingen i sin fulle bredde og nøyer seg derfor med å peke på de problemstillingene som en positiv omgjøringshjemmel vil kunne reise. Utvalget foreslår derfor heller ikke en grunnlovstekst om omgjøring.

Av det siterte framkommer at forhold av betydning for valgets gyldighet som først oppdages etter at Stortinget har godkjent valget, skal behandles av Stortinget, og da som et spørsmål om Stortinget skal oppheve godkjenningen. Valgloven § 21-5 kommer derfor ikke til anvendelse.

Klagen skal på denne bakgrunn avvises, jf. valgloven § 16-10 første ledd.

Når det gjelder det materielle innholdet i klagen, viser riksvalgstyret til at valgloven § 16-1 fastsetter hvilke forhold det kan klages på.

Det at et parti eventuelt har kommet med bevisste og systematiske løgner i valgkampen, er ikke et «brudd på bestemmelsene i Grunnloven, lov eller forskrift om hvordan valg forberedes og gjennomføres», jf. § 16-1 bokstav a. Det er ikke noen bestemmelser i dette regelverket som regulerer valgkampløfter.

Det at et parti eventuelt har kommet med bevisste og systematiske løgner i valgkampen, oppfyller heller ikke «den objektive gjerningsbeskrivelsen i straffeloven §§ 151, 152, 153 eller 154», jf. § 16-1 bokstav b. Straffeloven § 151 har regler om stemmekjøp og utilbørlig stemmepåvirkning. Etter første ledd bokstav b straffes med bot eller fengsel inntil to år den som ved et offentlig valg «ved å gi et gode eller inngå avtale om det søker å oppnå at noen forplikter seg til å stemme på en bestemt måte eller unnlate å stemme». I forarbeidene til bestemmelsen, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) side 326, framgår blant annet følgende:

Ensidige valgkampløfter, oppfordringer og annen argumentasjon for å påvirke velgeratferden skal etter forslaget derimot ikke kunne straffes, selv om påstandene og løftene som settes frem er svært urealistiske. Området for det straffbare er dermed snevret noe inn i forhold til straffeloven 1902, som i første punktum nevner det å gi et løfte om en fordel som et eksempel på straffbar stemmepåvirkning. Et av de sentrale siktemålene med en valgkamp er imidlertid å få velgere til å stemme på den som ønsker å bli valgt, og eventuelt annerledes enn velgerne opprinnelig tok sikte på. Først og fremst gjøres dette ved å fremheve fordelene ved ens eget alternativ og ulempene med motstanderens. Det er ingen naturlig oppgave for strafferetten å reagere mot tradisjonelt valgflesk. Å gi løfter om goder er sentrale virkemidler i en valgkamp. Dette er med på å danne bakgrunnen for at regelen ikke rammer det å påvirke velgerne til å stemme for et bestemt parti, selv om løftene som settes frem er så urealistiske at de ville vært straffbare som «løgnaktige forespeilinger» etter straffeloven 1902 § 105.

4. Vedtak

Klagen avvises.

Vedtaket er enstemmig.

Vedtaket er endelig og kan ikke bringes inn for domstolene, jf. valgloven § 16-9 fjerde ledd andre punktum.

Ørnulf Røhnebæk (leder)                   Kristel Heyerdahl                   Aksel-Bernhard Berggren

Jette F. Christensen                          Jan Petersen

Dokumentet er elektronisk godkjent og har derfor ikke håndskrevne signaturer.